Utredning om digitale mapper - med Microsoft som guru på standarder

Norgesuniversitetet har nettopp gitt ut utredningen "Digitale mapper i høyere utdanning - Omfang, bruk og trender for framtida", skrevet av professor Ynge Troye Nordkvelle ved Høgskolen i Lillehammer. Det skal ikke mer til enn pleonasmen ("trender for framtida") i tittelen, før nysgjerrigheten er vekket. Rapporten skal i følge Norgesuniversitetets forord ta opp "viktige problemstillinger knyttet til tjenesteorientert arkitektur og interoperabilitet", og tilmed gi en "interessant, kritisk diskusjon om web 2.0"!

Fordelen ved digital publisering er at søkemulighetene i PDF-dokument lar deg finne merksnodighetene lynkjapt. Et søk på "standard" leder en fram til side 48 og påstanden om at "den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ECMA leder arbeidet med standarder", og at "verdens mest utbredte formater er nå åpen standard". Her er det tydelig at man tenker på Microsoft sitt dokumentformat som "verdens mest utbredte", for man går oppsiktsvekkende til Microsoft for å finne en autoritativ definisjon på hva en åpen standard er for noe!

Selv Microsoft har fått med seg at ECMA ikke "leder internasjonal standardisering" (jf. deres bestrebelser om å gjøre Microsoft Open Office XML (publisert av ECMA) til en ISO-standard). Og hva har dette med temaet for rapporten, digitale mapper? Når det gjelder standardisering av ePortfolios, er det kun en organisasjonen som til dags dato har vært aktiv, og det er IMS Global Learning Consortium. Og det stikkordet gir ingen treff i NUV-rapporten.

Nå viser det seg at det ikke er den oppførte forfatter Nordkvelle som egentlig har ført rapporten i pennen. Dette er et studentarbeid fra HiL, der professoren står som faglig garantist. Det kan forklare andre raskt framsøkte pussigheter, som

  • at nyhetsbyrået Reuters blir brukt som kilde for å forklare hva web 2.0 er for noe
  • formuleringene "begrepet 'tjenesteorientert arkitektur' brukes i offentlig IT-organisering på en slik måte at det krever aktiv tilpasning", og "begrepet innebærer bl.a. at offentlige datasystemer i økende grad må bygges for å yte brukerne optimale tjenester – gjennom å kommunisere og utveksle data uten problemer og med høy effektivitet" (s. 39)
  • påstanden om at "essensen i tjenesteorientert arkitektur for studentene" er at "studenten kan logge seg inn en gang og dermed få tilgang til nettverk, diskplass, LMS og Arena/Studentportal, som lar henne å ta utskrifter, forvalte studentkort osv." (s. 40)

Vi vil her ikke gå inn på det reelle innholdet i rapporten. Den er på 104 sider og fortjener å bli lest av mange i sektoren. Den inneholder virkelig mange tankevekkende observasjoner og konklusjoner, særlig i de ikke-teknologiske delene! Hovedpoenget med å gi en slik kritisk henvisning til rapporten handler mer om prosess enn om faktisk innhold.

Rapporten synes å være hovedresultatet av arbeidet i Norgesuniversitetets spesialkompetansegruppe for digitale mapper. Gruppen ble oppnevnt av NUVs styre 5. mai 2006 og har følgelig jobbet i halvannet år før man stikker hodet fram med denne rapporten. Hele denne tiden har det vært et stort behov i sektoren for en faglig debatt om digitale mapper. En slik debatt kunne ha brakt dette fagfeltet framover, noe som formodentlig var målsettingen med å opprette spesialkompetansegruppen (et norsk ord for Special Interest for Group?). Men NUVs SIG har jobbet etter vanlig møter fra SIGs som vi kjenner det fra f.eks. JISC-CETIS sine grupper i Storbritannia, men etter en utredningsmetodikk, som 1. har latt fagdiskusjonen i feltet ligge brakk til nå, og 2. ikke har klart å engasjere fagmiljøet rundt utvikling av læringsteknologi såpass at man har kunnet luke bort de mest håpløse blemmene fra den faglige framstillingen.

Etter vår oppfatning er det ikke slik en SIG - eller spesialkompetansegruppe -skal arbeide. Utvikling av læringsteknologi skjer raskt, og behovet for godt faglig fundert debatt og engasjement rundt teknologistøttet læringer er for stort til at man kan drive dette arbeidet i vanlig norsk praksis fra lukkede utredningskomitér. Vi får håpe at Norgesuniversitetet har lært av erfaringene med denne gruppen, nå som de vurderer å lansere andre faglige fora for læringsteknologi, jf. den bevilgning som man fikk fra Utdanningsdirektoratet da de måttebruke opp 2007-budsjettet like før jul.

104 sider?! Halvannet år?

Dette blir nødvendigvis en akademisk øvelse.

Jeg tror jeg er en typisk arbeider i sektoren. Jeg setter meg ikke ned og leser 104 sider rapport uten at den har en helt unik tyngde.
Dette kan ikke være skrevet for oss som faktisk jobber med teknologien.

Når det gjelder trender framover, så er jeg helt enig med Tore Hoel:
Dette er ikke noe man skal sette seg ned og jobbe med i lukkede rom.
Se på utbredelsen i utdanningssektoren fra 1999 til 2004. Vi gikk fra spredt bruk til nær full dekning på fem år.

I dag er det fortsatt mange ulike løsninger å velge mellom. Men ikke i nærheten av hva det var, det skjer en konsolidering i markedet hvor noen tilbydere overlever mens mange -- særlig de hjemmelagde -- forsvinner.

Pedagogikken har nødvendigvis en treghet, vi kan ikke planlegge noe for studentene og så forandre mening halveis i studieåret. Selv studenter har krav på forutsigbarhet. Likevel er halvannet år lang tid også her.

For oss som jobber med kortere tidsrammer enn høgskoler og universitet, tas beslutninger om kursdesign raskt. Følgelig må vi være relativt godt oppdatert. Altså bruker vi penger på å reise og møte folk.

Da møter vi ikke ferdige løsninger, med alle de krav til metode, teori og fullstendige setninger som en god artikkel/ rapport skal ha.
Men det er slike møter med gjensidig erfaringsdeling som fungerer for oss.
Lange rapporter, det får teoretikerne ta seg av.